Kommunikasjon

Å bli sett og bekreftet er et grunnleggende behov og nødvendig for at vi skal oppleve at livet er godt. Vi trenger alle å oppleve at vi blir bekreftet og akseptert av våre omgivelser. Dette er sentralt gjennom hele oppveksten vår, men nødvendig for oss gjennom hele livet. Slik bekreftelse får vi i samspill med andre mennesker, først fra de aller nærmeste, seinere utvides kretsen av personer vi opplever det er viktig å bli sett og bekreftet av.

Bekreftelse får vi gjennom å kommunisere med andre mennesker. Kommunikasjon er selve grunnlaget for vår eksistens både som enkeltmennesker og som en del av fellesskap i et samfunn. Vi har alle en form for språk som vi bruker i når vi samhandler med andre. Vi bruker språket for å uttrykke tanker og følelser og beskrive verden rundt oss.

Måten vi kommuniserer på, varierer. Det er for eksempel stor forskjell på hvordan et spedbarn, en hørselshemmet og en politiker kommuniserer. Måten vi møter og blir møtt på av andre mennesker er avgjørende for hvordan samspillet – samværet – utvikler seg.

Enveis og toveis kommunikasjon

Kommunikasjon kan være både enveis og toveis. Dersom kommunikasjonen, budskapet, bare går den ene veien, fra sender til mottaker, kalles det enveiskommunikasjon. Eksempler på enveiskommunikasjon er konkrete beskjeder og informasjon. Dersom mottakeren kan stille spørsmål eller på andre måter å kommunisere tilbake, kalles det toveiskommunikasjon.

I en toveiskommunikasjon går det budskap begge veier, det vi kaller en dialog. I dagligtalen oppfatter vi dialog som en samtale mellom to eller flere parter. En dialog innebærer en veksling mellom å formidle selv, lytte til den andres budskap, og å gi respons.

I en dialog blir innholdet til underveis. For å tolke og forstå bruker begge parter det som sies, den sosiale sammenhengen, sine individuelle og felles erfaringer og sin kunnskap og forhistorie. Hva som blir til av mening, utvikler og endrer seg underveis i dialogen.

Kari sier en dag: «Bente er snill!» Tjenesteyteren som er på jobb, sier: «Du tenker på Bente nå». Kari smiler bekreftende: «Ja! » Tjenesteyteren spør da: «Savner du Bente?» Kari nikker igjen, og tjenesteyteren sier: «Har du lyst til å besøke Bente en dag?»

 

Verbal kommunikasjon

Verbal kommunikasjon er kommunikasjon med ord, muntlig eller skriftlig. Hvilke ord du velger når du snakker og skriver, har stor betydning for hvordan andre oppfatter budskapet. Ord du synes er nøytrale og ufarlige, kan virke støtende eller sårende på andre med en annen bakgrunn enn deg. Andre er kanskje ikke vant til å bruke samme uttrykk eller sjargong, eller de forstår ikke dialekten din så lett. Ta hensyn til at mennesker er forskjellige og har ulik bakgrunn. Det krever ulik tilnærming å snakke med en person med utviklingshemming, med pårørende eller med kollegaer.

 

Ikke-verbal kommunikasjon

Ikke-verbal (non-verbal) kommunikasjon er den kommunikasjonen som skjer uten bruk av ord, eller som kommer i tillegg til ordene. Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale (nonverbale) delen av kommunikasjonen en avgjørende rolle.

Ikke-verbale tegn og signaler kan deles inn i ulike grupper:

  1. Ansiktsuttrykk
  2. Blikk, øyekontakt
  3. Kropp og kroppsholdning
  4. Stemme: klang, styrke og intensitet
  5. Berøring
  6. Stillhet og ikke-ord
  7. Tempo

Personer med utviklingshemming har ofte utfordringer med å tolke andres kroppsspråk. Ikke-verbale uttrykk kan både overses, overtolkes og feiltolkes.

 

På hvilke måter kan du tilpasse valg av ord og uttrykk og tonefall til den enkelte tjenestemottaker?

 

Dobbeltkommunikasjon

Det er dobbeltkommunikasjon når du sier en ting med ord og noe annet med kroppsspråket. Dette kan skape usikkerhet hos mottakeren og er spesielt vanskelig for mange personer med utviklingshemming. Ironi, ordtak, ordspill og spøk kan også være vanskelig å forstå.

Du skal følge opp Bård på arbeidsplassens hans. Det er sommer, 24 grader, solen skinner, og du tenker at det ville vært fint for Bård å gå en tur ut. For å tøyse litt og skape en god stemning sier du: «Nei, Bård, nå finner vi frem skiene og går oss en skitur». Du ser at Bård stopper opp, tenker lenge og sier «NEI!». Bård forstår ikke at du spøker – han blir usikker, og da avslår han tilbudet om å gå tur.

 

Når har du opplevd dobbeltkommunikasjon?
Hvordan kan du unngå å dobbeltkommunisere?

 

Tilleggsvansker

Mange har tilleggsvansker som nedsatt syn og/eller hørsel. Andre kan ha problemer i form av ufrivillige bevegelser eller forsinket reaksjonstid når det gjelder bevegelse av muskler og ledd. Personer med slike sammensatte problemer får ofte vanskeligheter med å uttrykke seg og bruker gjerne lang tid.

Et eksempel på dette er Salima. Hun har på grunn av CP nedsatt syn og problemer med å snakke. Utviklingshemmingen medfører et langsommere mentalt tempo. Salima skal både forstå hva som blir sagt, og deretter finne ord for å gi tilbakemelding. Spasmer gjør at hun fort blir sliten og får redusert utholdenhet.

 

Individuell tilpasning

Kjennskap til kommunikasjonsferdighetene hos tjenestemottaker er nødvendig. Du må også skaffe deg kunnskap om hvordan du best kommuniserer slik at han eller hun forstår deg. Det er særlig viktig at du kjenner til eventuelle syn- og hørselsproblemer.

Bruk tid og kommuniser tydelig. God kommunikasjon skapes ved å være rolig, ha god blikkontakt, være lyttende og prøve å forstå budskapet. Selv om personer med utviklingshemming ofte har forståelses- og kommunikasjonsvansker, skal du ikke snakke over hodet på dem, men snakke med dem.

Personer med nedsatt forståelse og nedsatte kommunikasjonsmuligheter kan ha vansker med å formidle både smerter, følelser, interesser og egne ønsker. Problemer med å snakke eller med å oppfatte det som blir sagt, kan føre til at tjenestemottakeren blir satt utenfor sosiale sammenhenger.

Kari har begynt å høre dårlig. Høreapparatet er til god hjelp, men når mange snakker i munnen på hverandre, oppfatter hun ikke hva som sies, og hun har flere ganger svart feil. På sommeren samles de som bor i bofellesskapet, til kaffe i lysthuset dersom det er dårlig vær. Kari sliter med å oppfatte hva som blir sagt. Naboene har flere ganger ledd av henne og sagt at Kari må svare på det de spør om.

Nå vil ikke Kari drikke kaffe sammen med naboene sine mer. Hun sitter alene i stua si og drikker kaffe. Til primærkontakten sin forteller Kari at hun ikke liker naboene sine lengre. De ler av henne. Primærkontakten vet at Kari hører dårlig, og klarer gjennom samtalen å finne ut hva Kari er lei seg for. Kari får drikke kaffe sammen med en annen dame som også helst vil sitte i stua.

Manglende evne til å oppfatte og forstå det som blir sagt, kan vise seg ved at personen endrer atferd. Mange uttrykker seg gjennom mimikk, kroppsspråk og ved å trekke seg ut av situasjoner som er krevende for dem. For å forstå hva det er personen uttrykker med slik atferd, kreves det oppmerksomhet fra tjenesteyterne.

Kristian er glad i å høre på musikk. Blir det mye lyd på dagsenteret når Kristian skal høre på musikk, rynker han panna og snur på hodet. De som kjenner han, vet at dette er et uttrykk for at han mistrives. Han flyttes da til et roligere sted for å høre videre på musikken.

Atferd som tristhet, passivitet, selvskading, aggresjon og ødeleggelser kan være uttrykk for at personen ikke føler seg forstått, eller for manglende evne til selv å forstå det som foregår. Opplevelse av å bli forstått og selv forstå omgivlesene sine, er helt grunnleggende for menneskers opplevelse av god livskvalitet og verdighet.

 

Alternativ og supplerende kommunikasjon – ASK

Barn, unge og voksne som helt eller delvis mangler et funksjonelt talespråk, vil ha behov for alternative og/eller supplerende kommunikasjonsformer (ASK) for å gjøre seg forstått. Alternativ og supplerende kommunikasjon kan sies å være alt som hjelper en person til å kommunisere mer effektivt, når vanlige måter å kommunisere på ikke strekker til. Dette kan for eksempel være tegn til tale, pekebok, piktogrammer og ulike former for tekniske hjelpemidler.

Salima bruker rolltalk som et kommunikasjonshjelpemiddel. Rolltalken er en datamaskin montert på Salimas rullestol. Salima betjener rolltalken med en bryter på høyre side av stolen. Hun skriver ved hjelp av PCS-symboler som er lært inn siden barnehagen. Det hun skriver blir lest opp ved hjelp av syntetisk tale. Hun bruker lang tid på å skrive og rekker kun å skrive korte sekvenser av det hun egentlig vil og kan formidle. På skolen er ofte klassekameratene gått når Salima skal svare på det de spør om. Nå jobber Salima og læreren hennes med å legge inn korte setninger og bruke hurtigtaster. Da trenger hun ikke å skrive alle ordene for å gi en beskjed eller tilbakemelding.

PSC betyr Picture Communication Systems, som betyr bildekommunikasjonssystem.

Noen råd som ofte er aktuelle i kommunikasjon med personer med utviklingshemming:
  - Snakk klart, tydelig og ikke for fort.
  - Bruk korte og enkle setninger.
  - Snakk så konkret som mulig og om en ting av gangen.
  - Unngå fremmedord og forkortelser.
  - Unngå bakgrunnsstøy, det er nok å konsentrere seg om samtalen.
  - Spør om en ting av gangen.
  - Gi god tid til å svare. Mange kan bruke lang tid på å oppfatte hva du spurte
     om, og til å tenke ut hva de skal svare.
  - Det er nyttig å ha bilder eller ting å vise frem.
  - Bekreft ved å gjenta det som han eller hun har sagt.

Kommunikasjon skal være tilpasset mottakeren, og du må sjekke ut om det du formidler, blir forstått. Det er du som må tilpasse deg kommunikasjonsformen til tjenestemottakeren – ikke motsatt.

"Hvis jeg sier ja til en annen persons språk, har jeg sagt ja til personen.
Hvis jeg sier nei til et språk, har jeg sagt nei til personen,
fordi språket er en del av oss selv".

(Terje Basilier)